Anorexia: Litt av min historie del 2

Enda en tekst. Denne leverte jeg inn på norskmappa. Blir sikkert slettet, den også.


?Nå er vi klare? sier damen som titter rundt hjørnet på rommet mitt. 5 sekunder før hørte jeg korte bank på døren og håndtaket som ble presset ned. Jeg sitter og lener meg mot veggen til badet, og gruer meg. Jeg sitter i senga, presset sammen som en ball på puta. Jeg klarer det ikke. Ikke forrige gang, ikke denne gang. ?Live, kommer du?? spør hun igjen. Jeg nikker stille, og reiser meg fra senga. Hun smiler et oppgitt smil. Denne ?hun? er min tillitsvalgte. Hun jeg skal snakke om følelsene mine med, om livet mitt. Hun ble valgt før jeg kom. Jeg visste ikke hvem hun var da, men nå har jeg levd med henne nesten hver dag i over ett år. Man kan vel si jeg kjenner henne nå. Vi går bortover korridoren. Denne gangen går vi, noen ganger blir jeg slept med. Men jeg orker ikke i dag, jeg har gitt opp ? jeg vet de kommer til å bære meg til rommet uansett. Matrommet, sonderommet, kcal-rommet, tvangsrommet. Kall det hva du vil. Jeg vet hva som venter meg.
    Jeg runder hjørnet og får øye på en annen ansatt som står og lener seg ved døra til rommet. Hun jobber her ikke fast, men hun er her ofte. Hun jobber egentlig på sykehuset. Hun smiler og slår an med en spøk. De andre små-ler. Jeg bare smiler et falskt smil og går inn i rommet. Dette rommet har jeg sett før. Så alt for ofte. Mye mer enn jeg skulle ønsket jeg hadde sett det. Det er et trist rom, med bare panel på veggene. Det står en kommode der, med sondemat, sonder, vaskekluter, målebegre, hansker og sprøyter. Ikke slike sprøyter du tar blodprøver med, men store, tykke sprøyter de presser inn sondematen med. Jeg hater de sprøytene.
    Det står en stol ved kommoden. Den er stygg. Jeg hater den. Den er blå, med et fælt trekk på. Den har en høy rygg, og den er tatt fra møterommet. På andre siden av stolen står det en grønn sofa. Jeg hater den like mye. Litt foran sofaen står det enda en stol.  Ved stolen og kommoden står den siste ansatte. Hun er en dame, som de andre. Hun har på seg hansker, og står å trekker opp sondematen i de sprøytene jeg hater så fælt. Hun smiler, hun også. Hun håper vel dette skal gå smertefritt, men innerst inne vet hun ? like godt som meg ? at dette kommer til å bli ille.
    Jeg setter meg i den blå stolen. Hjertet mitt dundrer mot halsen. Det gjør faktisk litt vondt. Men jeg smiler av det de ansatte sier. ? Greit, er vi klare?? spør hun med sprøytene. Jeg nikker. Min tillitsvalgte stiller seg bak meg, og legger hendene om halsen min og hodet. Hun holder. Hardt. Den andre damen setter seg i stolen foran meg og legger hendene på armene mine. Hun presser også veldig hardt. Jeg pleier å få blåmerker. Men ingen bryr seg om blåmerkene, det er jo jeg som gjør motstand. Eller er det meg? Jeg vet ikke lengre, jeg tror ikke det. Jeg tror hun som gjør motstand heter Anorexia.  Men hun er en del av meg. Hun er faktisk livet mitt. Hun bestemmer om jeg skal være i godt humør eller ikke, hun er det eneste som teller. Hvem bryr seg vel om venner og frihet, hvis jeg kan gå ned i vekt? Hvis jeg kan bli enda tynnere?
    Damen har sonden i hendene. Denne er også på hat-listen min. Den listen begynner å bli lang. Hun bøyer seg, jeg stritter. Jeg vil ikke ha sonden inn i nesa og ned i halsen, jeg vil ikke ha næring! Jeg spreller, skriker, prøver å dytte bort damen. De klarer ikke å holde meg. Jeg slår bort sonden. De henter enda en. Denne personen setter seg på meg. Hun er en student. Hun er tung. Tyngre enn min vekt, iallefall. ?Så prøver vi igjen?, sier damen med sonden. Dette hører jeg 4 ganger hver dag. Jeg begynner å bli lei av den setningen. Hvis jeg skulle dø, hadde mest sannsynlig den setningen tatt livet av meg. Men jeg skal ikke dø; jeg skal bli tynn.
    Damen bøyer seg, jeg stritter imot, sonden havner halvveis ned i halsen. Jeg vrir, hyler, slår. Jeg hører stolen knirke. Jeg klare å dra opp sonden. Jeg husker ikke mye, men jeg husker jeg slo om meg, og da jeg åpnet øynene, så jeg studenten prøve å sitte på de sprellende bena mine .Jeg begynner å bli svett. Dette er mest sannsynlig mer trening enn en aerobic time. ?Jaja, da får jeg forbrenne litt mer kcal?, tenker jeg fornøyd.
    De ansatte vet ikke helt hva de skal gjøre. Jeg er blitt det umulige tilfellet. de ringer Akutten for mer hjelp. Jeg vet ikke hva som venter meg. 2 minutter senere kommer 2-3 stykker ned fra akutten. Jeg kjenner de. Selvfølgelig kjenner jeg de; jeg er jo rene veteranen her. Alle vet hvem jeg er. Jeg har tydeligvis vært her for lenge. Jeg husker ikke hvor mange som egentlig kom ned fra Akutten, men jeg vet at til sammen var de 7 stykker for å holde meg. Svake meg. Men Anorexia er sterk som en toppidrettsutøver, hun kan flytte fjell.
    Alle tar et tak. Jeg skjønner ikke hvordan alle klarer å ta et tak. Er jeg så stor?
 Damen begynner med sonden igjen. Jeg spreller, skriker, slår og sparker.  Men jeg klare ikke å røre meg. De er for mange. Sonden er nede. Nå kommer det verste: næringen. Jeg vet ikke hvor jeg skal gjøre av meg; den kommer ned nå! Kcal for kcal. Rett ned i min kropp. Tårene renner som strie strømmer ned kinnene mine. Det gjør psykisk vondt. Jeg tror jeg skal dø. Det er som å kutte av sin egen arm. Kutte av armen sakte. Jeg prøver å sparke vekk damen med sonden. Hun bare flytter seg litt. ?Hvordan kan de gjøre dette mot meg?!? tenker jeg idet den siste sprøyta tømmes. Jeg er full. Full av mat. Full av kcal. Full av en rasende Anorexia som ikke kommer til å gi meg ro resten av kvelden. Jeg er så godt som død innvendig.

3 kommentarer

Camilla Dennise

07.mar.2009 kl.01:59

Søt blogg :)

eline praline

07.mar.2009 kl.02:09

så utrolig bra skrevet!

Stine

07.mar.2009 kl.16:29

så utrolig bra skrevet !!

Skriv en ny kommentar

carma

carma

15, Trondheim

Följ min blogg med bloglovin Kontakt? toffus på nettby :-)

Kategorier

Arkiv

hits